En gang var jeg en person som skrev. Ikke bare skrev - jeg dykket ned i ordene, og lot dem flyte fritt. Jeg pleide å skrive for å forstå hva jeg tenkte, eller rett og slett for å lage noe man kan se på og undre seg over, som å male et bilde. Så sluttet jeg med det. Men nå har jeg tenkt å begynne. Det er så mye å skrive om og undre seg over. Og dele og tenke på. Kanskje det å stoppe var en naturlig reaksjon på det å bli eldre og voksen. Som barn og ungdom skrev jeg fritt og kreativt, jeg brydde meg lite om å passe inn eller lage noe som var riktig eller ga mening, jeg bare skrev og lagde ting og delte det på bloggen min. Det boblet med kreativitet i meg, og jeg kunne dykke ned i ordene og skrive de mest tankevekkende og undrende tekstene om noe helt hverdagslig og ordinært som ... værmeldingen.

Jo eldre man blir, jo klokere blir man, eller hvert fall burde man bli det. Man blir mer opptatt av å være effektiv og fornuftig. Redd for hva folk synes, eller om det er riktig. Og man blir opptatt av å virke seriøs og passe inn. Men på veien kommer man til et punkt der man glemmer litt hvem man egentlig pleide å være, og hva som egentlig inspirerer og gir livet mening. Jeg blir veldig inspirert av alt som skjer i verden akkurat nå, med kunstlig intelligens og teknologiske muligheter. Men det får meg også til å tenke på hva det egentlig betyr å være et menneske, og hvor inspirasjon kommer fra.

Jeg blir inspirert av å skrive, av bare å se et ord som høres morsomt ut eller vekker tanker og assosiasjoner. Jeg blir inspirert av visuell kunst, grafisk design, menneskers liv og opplevelser. Jeg liker hvordan farger, ord og bilder kan frembringe bestemte følelser. Hvordan helt vanlige ting plutselig kan virke poetiske og skape en stemning. Hvordan en og samme ting kan tolkes så forskjellig, avhengig av øynene som ser. Og ikke minst: hvordan all informasjon blir mer engasjerende når den formes og formidles som en fortelling.